SM: Løsningen er vanskelig å finne

Skrevet av Dr.Steve Dean 10.09.2009. Trykket i DogWorld i september 2009 på orginalspråket. Artikkelen gjengis med tillatelse fra forfatteren.  

Beechwood

Oakley Green Road

Oakley Green

Berks SL4 4QF

Tel 01628 782787

Email stevedean@tyrianborder.com

Copyright S. P. Dean

En veterinærs synspunkt

Det har vært skrevet mye om Syringomyelia (SM) i hundetidsskrifter og det har vært et økende problem for veterinærer siden 90-tallet. Det man først har trodd var at oppdrettere selv var skyldig i denne tilstanden fordi man valgte avlshunder med små skaller. Dette viser seg nå å være en svært forenklet og gammeldags holdning. Nyere veterinærrapporter beveger seg stadig mer i retning av en akseptering av at denne sykdommen er mer kompleks enn man først trodde og at løsningen viser seg vanskelig å finne – kanskje enda vanskeligere enn man først trodde.

 

En serie på tre artikler i augustnummer av «The journal of Small Animal Practice» kaster mer lys over problemet. Likevel sitter leseren igjen med en følelse av at det fremdeles er flere spørsmål enn svar. For å forsøke å forstå denne sykdommen er det nødvendig å sette seg inn i betydningen av noen ganske tunge vitenskapelige begreper. Det første er navnet på tilstanden. Noen lesere vil kanskje være kjent med begrepene Chiari Aktig Misdannelse (CM) i tillegg til det mer kjente Syringomyelia (SM). Du tilgis dersom du tror at disse begrepene kan benyttes om hverandre, men sannheten er at CM beskriver en misdannelse i skallen, mens syringomyelia er væskefylte hulrom i øvre del av ryggraden/nakken (syrinx). En tidlig antagelse var at CM var en misdannelse som trykket skallen sammen/ga mindre skalle. Dette førte igjen til at hjernen ble presset inn i centralkanalen og derfor skapte en ujevn strøm av spinalvæske som gjorde at det oppstod SM senere i livet. Det har vist seg å ikke være så enkelt.

 

Nyere publikasjoner viser at man bestreber seg på å finne frem til hva som er en «normal» hjerne i en rase, for å kunne benytte «normale» hjerner til å sammenlikne med syke, i den hensikt å få et mål på en skalle eller ryggrad. Dette vil kunne gi en diagnostisk test som kan være nyttig for å identifisere problemet på et tidlig stadie. Dette vil kunne gi oppdrettere muligheten til tidlig å velge ut sine avlshunder, og dermed forhindre at de viderefører sykdommen til sine avkom. Dessverre har dette vist seg å være en større utfordring enn man først håpet på og undersøkelsene viser bare noen av de hindringene vi står overfor i de rasene som er rammet.

 

Den første publikasjonen har undersøkt en gruppe Griffon Bruxellois som er en annen rase som er kjent for å ha CM og SM. De utviklet spesielle mål fra røntgenbilde av skallen og evaluerte resultatene for å se om de kunne bekrefte hvilke hunder som hadde CM (misdannelse i skallen). Men, noen hunder med CM utvikler ikke syrinxer (væskefyllte hulrom som oppstår i syringomyelia), og noen hunder utvikler syrinxer uten å ha misdannelser i skallen (CM). Enda mer fasinerende er det at det finnes hunder som har funn av både misdannelser i skallen (CM) og væskefylte hulrom (SM) uten å vise symptomer. Uansett – ingenting av dette avslår muligheten for en sammenheng mellom CM og SM fordi det er en 61,7 % sjanse for at en hund utvikler SM dersom den har CM. Dette betyr at en Chiariaktig Misdannelse er en tett forbundet faktor med syringomyelia. På en måte kan dette sammenliknes med hoftedysplasi hvor tung grad av dysplasi forbindes med symptomer, men er likevel ikke den eneste faktoren som kan ha innvirkning på symptomer i enkeltindivider.

 

I den andre publikasjonen var målet å se på sammenhengen mellom dimensjonen på spinalkanalen i nakkeregionen hos Cavalierer og oppbygningen/benstrukturen i skjelettet. Det ble benyttet MRI scanning i undersøkelsen. Selv om noen av funnene her viste seg å være tett knyttet til utvikling av væskefylte hulrom i ryggraden (SM) var ikke forskjellen mellom «normale hunder» og «syke hunder» stor nok til at man kunne være sikker på resultatene og benytte denne metoden videre.

 

Den tredje og siste publikasjonen måler hjernens volum og det spesielle området i lillehjernen, som danner den delen av hjernen som ligger i bakre del av skallen, og sammenliknet volumene for å se om det var forskjeller. Det er dette studiet som får frem den mest interessante spørsmålsstillingen. Det kan se ut som at cavalierenes skaller innvendig ikke er så forskjellige fra andre hunderaser, men det er mulig at det er hjernens volum som er større, spesielt lillehjernen. Dette er en fasinerende utvikling fordi at i stedet for at problemet knyttes til en for liten skalle ser det ut som at problemet er en for stor hjerne.

 

Så hvis syringomyelia viser seg å ikke ha sammenheng med det genetiske knyttet til skallens størrelse (noe som instinktivt aldri virket sant i forhold til CKCS), men er relatert mer til størrelsen på hjernen inne i skallen, er dette årsaken til at en del av lillehjernen stikker inn i foramen magnum (”det store hull”, ca. 3–4 cm stor rund-oval åpning i bakhodebenet i bunnen av skallen, hvor spinalvæsken går gjennom og trenger ned i ryggraden), og altså hindrer flyten av cerebrospinalvæske (hjernevæske).

 

Den kliniske tilkjennegivelsen av sykdommen er veldig ubehagelig og smertefull og det er opplagt at passivitet, mens vi leter etter flere svar, ikke er mulig. Det er en begrenset forståelse for den genetiske nedarvingen av sykdommen og sannsynligheten for å finne en gentest ligger noe frem i tid.

 

Så hvordan går vi frem med dette dilemma?

 

Å fjerne avlsdyr som har kliniske symptomer på syringomyelia er essensielt – men kan rasen gå lenger?

 

Væskefylte hulrom i ryggmargen uten symptomer er unormalt og bør også avles vekk (så MRI scanning av avlshunder er verdifullt).

 

I tillegg - bør hunder som viser tegn på CM på røntgenbilder tas ut av avl? Dette er diskuterbart – til tross for den sterke sammenhengen med syringomyelia – inntil mer forskning er gjort.

 

Det er også nødvendig å huske at enhver utvelgelse i avlshundene for å unngå CM/syringomyelia kan ha innflytelse på andre problemer (som CKCS hjerteproblemer) og at et utvalg (som kun benytter hunder fri for SM) kan være med på å redusere genpoolen hos CKCS.

 

Arbeid pågår for å avsløre genet og det er muligens et tema en annen gang, men enn så lenge må rasen gjøre sitt beste for å begrense dette grusomme problemet.

 

Du kan kontakte meg med ideer til artikler ved å skrive til DOG WORLD eller på epost til stevedean@tyrianborder.com.

 

Oversatt artikkel av Steve Dean, trykket på engelsk i DogWorld i septermber 2009

 

Originalversjon finnes på http://www.dogworld.co.uk/Features/37-dean-(1)?year=2009&month=09

 

Artikkelen ble delt ut på orginalspråket til deltakerne på Norsk Cavalierklubbs oppdretterseminar 16-17 okt-2009

Hjem Tilbake til oversatte artikler